Satsdunkens Gang har i disse dager fått den glede av å følge Myråsenfamilien på nært hold. Nye inntrykk flommer inn over oss, ute fra den store verden, og vi tenkte SG måtte følge opp med fornyelse og innovasjon av vår egen mediavirksomhet. Her følger 4, og siste del av den spennende reportasjen om originalene på Myråsenbruket.


Marerittet åpenbares
Ture ble nysgjerrig, som vanlig, og spurte Håvard om ikke han kunne fortelle om sitt mareritt. Myråsbonden dro litt på det, før han tok en durabelig slurk av asylsvenskens hjemmebrentflaske, og satte igang.

«Jau, nå skal du høre», sa Håvard. «Jeg drømte jeg våknet opp uten haue! Kroppen sluttet med andre ord ved skuldrene. Samma hvor jeg enn lette og søkte, -så jeg ikke snurten av det. Bare sixpencen lå igjen på puta. Merkelig egentlig, fordi selv om vi alltid har dørene ulåst her oppe, så begriper jeg ikke hva tjuver, hvis det var det det var, skulle med det gamle bustete hauet mitt? Ikke var det noe særlig pent å se på, ei heller luktet det noe godt...»

Morgenvitaminer
Ture fulgte interessert med, og var allerede kommet godt i form. Den halve heimkokflaska hadde tydeligvis gjort store underverker, og svensken lyste som ei morrasol i ansiktet.
«Jag har hørt om slike tjuverier tidligere!» sier Ture. «Bare se på hjernen til Albert Einstein.., -den ligger jo på sprit til allmenn beskuelse, og det ble sagt at den ble stjålet lenge før Einstein var daua...»

«Hjernen din har også ligget på sprit i et halvt århundre Ture!» sier Håvard med et ertent flir over kjøkkenbordet. Ture Bomann latet som han ikke hørte den siste kommentaren fra Myråsbonden. Han var vant til spydigheter fra den kanten, og hadde lært seg å overse dem elegant på sin måte. «Fortell mer fra drømmen da!» spurte svensken idet han tasset bort til kjøleskapet, og nappet ut ei ølflaske.
«Ja, nå skal vi se.., -Hvor langt var vi kommet da?» undret Håvard...
«Inte bara mej som er blitt åreforkalket her!» gliste Ture, tydelig storfornøyd med å kunne ta igjen med samme mynt.

Evig vennskap
De to karene trivdes godt i hverandres selskap, og slik vennskapelig småmobbing var dagligdags på Myråsgården.
«Jau, nå kom jeg på det!» utbrøt Håvard og fortsatte.. «Jeg hadde som sagt våknet uten haue, og evnet ikke å finne det igjen noe sted. Jeg tenkte med meg selv, at slik som dette kunne jeg ikke fly rundt på bygda, -hauelaus, og ingenting å kre sixpencen på! Jeg satte meg ned for å tenke på en mulig løsning, men uten en hjerne var det sannelig ikke lett å få til noen konstruktive tanker. Heldigvis har man noen få hjerneceller i magetarmene, ifølge Illustrert Vitenskap, så jeg måtte ta i bruk dem. Etter litt romling i nedre deler av mellomgulvet, fant jeg ut at de muligens måtte ha et «delelager» for slike ting på Aust-Agder Sentralsykehus. Et nogenlunde brukelig haue kunne umulig være så steindyrt.

Underholdning deluxe
Asylsvensken fulgte nøye med fra andre siden av bordet, og øynene hans var begynt å synkroniseres igjen, og klarsynet begynte å ta form. Det var interessant å lytte på Håvard syntes Ture, -mye bedre enn fjernsyn og tv.., -dessuten var det mye ferre knotter og innstillinger på Myråsbonden...

Ture tente seg opp en tykk rødmix-sneip fra askebegeret og fortsatte: «Jeg heiv meg på bussen til Arendal, siden jeg ikke turte å kjøre sjøl. Sidesynet var svært begrenset, så det var nok lurest gjøre det på den måten. Da jeg kom inn i vestibylen på sjukehuset, og bort til informasjonsskranken, satt det ei gammel morsk dame der, med den fyldigste barten jeg noensinne har sett.. Hun plantet et par beksvarte øyne i meg, og spurte hva jeg ville for no`...
-Har dere et pent brukt ekstrahaue liggendes på lageret? prøvde jeg meg forsiktig...
Hun bare gryntet, og fortalte at slikt var det lenge siden de hadde hatt på lager. Dessuten måtte de bestilles i god tid før man eventuelt mistet hauet...
Hun hadde så dårlig ånde at det rev i nesen jeg ikke hadde, -en skulle nesten tro hun hadde ligget hele natten å gnagd på ei reveåte.., -og skyndte meg ut derfra fortest mulig!»

«Ååh!» utbrøt asylsvensken forferdet, «Fikk du inte noget nytt hovud da?»
«Jau, nå skal du høre hvordan det gikk videre...» fortsatte Håvard.
«Jeg begynte å forberede meg på et videre liv i hauelaus tilstand, og alle de «godene» man ville gå glipp av. Tankene surret og kvernet.., -i tarmene.., og jeg visste ikke ordet av det, før jeg sto midt nede i sentrum av byen.., på utsiden av en slakterbutikk. Det var da jeg fikk se det... -I utstillingsvinduet... Det flotteste grisehauet du kunne tenke deg... Nogenlunde hele ører, og friske og fine tenner...»

En idè blir født
«Men hvad fan skulle du med et grisehovud?» pep Ture mellom to dype slurker...
«Er det så vanskelig å skjønne da?» undret Håvard. «Jeg skulle selvfølgelig få sydd det på!
Håvard viftet bort en innpåsliten flue som surret rundt brødskiven han skulle til å putte i munnen. Etter å ha tygd litt, begynte Håvard å fortelle igjen:
«Jeg kjøpte grisehauet for et slikk og ingenting, -tok det med meg under armen, og spurtet opp på sykehuset igjen. Den sure kjerringa i skranken tittet brydd opp fra noen journaler, blåste litt i barten før hun utbrøt på skarrende sørlandsk: -Du igjen? Og hvorfor i all verden kommer du drassende på et stinkende og halvråttent grisehaue inn på et sygehus? Kom deg ut! Vet du ikke at det skal være sterilt her inne?
-Det er bra nok for meg, sa jeg litt irritert. Og nå vil jeg at dere syr på dette hauet, før jeg tenner på alle plugger her! Og du kan bare prøve å nekte, for gjør du det.., -tar jeg tak i de lurvete bartene dine, og drar overleppa så langt ned på deg, at jeg kan knytte dem rundt fotformskoa dine!»

«Oiiisann», utbryter Ture.., litt redd... «Fikk du sydd på grisehovudet?»

«Jajøss, med en gang!» sa Håvard, nå litt flirende... «Det gjelder bare å skremme dem litt.., så blir dem bløte som smør...»

«Virket hovudet som det skulle da?» undret svensken, som satt der som et stort spørsmålstegn...
«Ja, det virket helt flott det...» sa Håvard.
«Jammen, -det kan umulig ha vært noe særlig til mardrøm?» spurte Ture.
«Jovisst var det det!» svarer Håvard kontant.
«Hur då?»
« Jo, jeg var riktig så fornøyd med det nye hauet mitt.., men etter stingene var tatt, og operasjonssåret grodd, tok jeg meg en tur på bygda...

-Det verste var at alle kjente meg igjen, og hilste...: -Hei Håvard..!»

Snorrbilla
(Også kalt Buve)

• Latinsk navn:
  Cimexicis Limus Demissum

• Biotop:
  dyner/putefyll

• Forekomst:
  Internasjonalt
  

Blågrønn tordivel tilhørende i Cimexfamilien. 5-9 mm lang billeart som lever hele sitt voksne liv i dyne/putefyll, ( dun, bomull og kunstvatt ).

Parringstid hele året. Legger egg i nasalgangene & bihuler på pattedyr, fortrinnsvis av arten Homo Sapiens. Egg og larver fører til sterk irritasjon i ytre nesekanaler, og fører til sterk sekretdannelse. Etter ca 10 uker slipper larvene seg ut, kamuflert i en slimdråpe, og gnager seg inn i fyllmassen til sengeklærne, hvor den forpupper seg. Larven er nesten umulig å få øye på, siden den er gjennomsiktig, -men er man observant, vil man kunne legge merke til de to mørke avføringshullene bak på den.

Har den senere tid økt i utbredelse, og finnes nå over hele verden.

© 2006
Eilert Johannes Suggdokk.